Det var en gang at Morten, en ung rein som bodde i en skog langt, langt unna herfra, bestemte seg til å feire jul som han hadde sett det hos noen mennesker som hadde en hus ved skogkanten. Da han snakket med de andre reinene om det, lo de høyt og sa: „Men det er jo ikke mulig! Nei, hilken dum idé!“. Men Morten ville ikke gi opp tanken og førsøkte å overbevise i det minste Darla, bestevennen hans. „Jeg innrømmer at å ha en fest høres fristende ut“, sa hun, „men jeg vet ikke hvordan vi kunne gjøre hva menneskene pleier å gjøre til jul, for eksempel drikke gløgg eller gå på ski„. „Skønner“, svaret Morten, „men du får se at jeg har mange gode ideer! Hovedsaken er at du blir med!“.
Noen dager senere treffes de igjen på en lysning i skogen. Morten hadde allerede pyntet trærne med bærer, girlander laget av eføy og noen røde epler han hadde funnet i en hage. Fargene lyset i snøen, man kunne høre bjellene fra bygda og Darla fant at alt var virkelig koselig. „Det er så vakkert her!“, sa hun og Morten gledet seg mye. „Jeg trodde vi kunne begynne julebordet vårt med å bygge en snømann„, foreslo han, og så trillet de tre store snøkuler med nesene deres. De tok dem forsiktig mellom hornene deres og bygget dem opp slik som menneskene pleide å gjøre det også. Noen mørke steiner fungerte til å bygge øynene og munnen og de brukte en pinne som nese (Morten hadde funnet en gulrot i en hage også, men han hadde spist den opp, fordi den hadde lutet så godt). Etter at de hadde beundret snømannen utførligt, bestemte de seg for å gå på skøyter: på en islagt tjern gled de rundt på hovene. Darla gjorde det best og skapte til og med å gjøre en dreining.
Senere gikk de tilbake til snømannen og sang en gammel julesang Morten hadde lært fra bestemora hans. Plutselig da de hadde bare slutet med å synge, hørte de noen merkelig lyd fra lysningskanten: noen klappet! Da de så opp, så de en gammel man med et hvitt skjegg som kom mot dem og som trakk en slede. „Vidunderlig!“, sa han. „Men nei, dere må ikke være redd for meg. Jeg hørte dere synge.“ – „Ja“ sa Darla, „vi har en julefeiring her.“ Mannen nikket og viste til noe. „Og jeg tror at dere ikke er alene. Kikk, alle vennene deres er her også!“. Mannen hadde rett. Alle de andre reinene kom ut mellom trærne og virket sjenerte. Én av dem sa: „Ja….vi ville ikke….forstyrre dere, men….dere virket som dere hadde det så gøy….og vi…“, men Morten avbrøt ham. „Ikke bekymre deg om det, selvfølgelig er dere fortsatt invitert! Vi gleder oss for at dere er her nå!“. Mannen smilte og sa: „Åh, før jeg glemmer det: jeg har her noe til dere!“. Reinene kunne ikke stole på øynene deres. Mannen tok en sekk fra sleden og trakk ut mange fine ting: småkaker, gulrøtter, epler og til og med et varmt skjerf til hver rein. „Er du…er du den julenissen?“, våget Morten å spørre, man mannen bare smilte og ga ingen svar. I alle fall hadde reinene den beste julefesten de kunne ha ønsket seg.
Menneskene som bodde ved skogkanten satt ute omkring et bål på denne kvelden og visste ikke hva skjedde dyp inn i skogen…men det var jo ikke nødvendig 🙂